Barneverntjenesten har som sin spesielle oppgave å ta vare på de mest utsatte barna for å beskytte mot omsorgssvikt, og motvirke at barn lider fysisk og/ eller psykisk overlast.  Blir barneverntjenesten kjent med at barn lever under slike forhold, har vi en lovbestemt plikt til straks å undersøke hvordan barnet har det, og om nødvendig sette i verk tiltak. 

Barnevernets arbeid er en blanding av støtte og kontroll. Det skal gi hjelp og støtte for at hjemmet skal kunne makte sitt foreldreansvar, men det har også plikt til å gripe inn dersom det er nødvendig.

Barnevernet er ikke alene om oppgaven å særlig følge med de forhold som barn og unge lever under. Andre offentlige etater og fagpersoner har også et ansvar for at barn, unge og deres foreldre som trenger det, kan få hjelp.

Også privatpersoner har et ansvar. Dette er ikke et juridisk ansvar, men det ansvaret vi alle har for våre medmennesker, og særlig barna.

Mange barnevernsaker starter med at foreldrene selv tar kontakt med barnevernet. Men barneverntjenesten får også henvendelser fra offentlige tjenestemenn, naboer, familie og andre som er bekymret for barnet.

Alle meldinger blir vurdert, og hvis det er grunn til det, blir de undersøkt nærmere. Familien det gjelder blir varslet om at barneverntjenesten arbeider med saken, og om mulig prøver man å få i stand et samarbeid.

I Norge er omsorg for og oppdragelse av barn foreldrenes rett og plikt. Med barn mener vi personer under 18 år. Skal en offentlig instans gripe inn i dette forholdet, må den ha hjemmel i lov. Barnevernloven og forvaltningsloven inneholder de viktigste bestemmelsene om dette. Alle slike bestemmelser er imidlertid forbundet med utstrakt bruk av skjønn.

Barnevernet har plikt å gripe inn når:

• barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlige behov for et hjelpetiltak
• det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.
• foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring.
• barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.
• barnet blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep
• det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
• barnet har alvorlige atferdsvansker, ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller annet.

Blir barnevernet kjent med slike forhold, har det plikt til straks å foreta nærmere undersøkelser.

Til barnets beste

Et overordnet prinsipp for barnevernets arbeid, er at tiltak som settes i verk, skal være til barnets beste. Det skal legges vekt på å gi barnet en stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Hvis barn og foreldre har motstridende interesser, er det derfor hensyn til barnet som er det avgjørende. Dette er nedfelt i barnevernloven. Barnevernet skal likevel alltid prøve å få foreldrene til å samarbeide om de tiltak som planlegges, og hjelpetiltakene er basert på samtykke.

Barnevernet skal alltid vurdere om det er mulig å støtte barn, unge og foreldrene deres gjennom forebyggende tiltak. Disse tiltakene er frivillige og utarbeidet i samarbeid med familien. Hjelpetiltak er ikke begrenset til tiltak som er direkte innrettet på barnets behov, de omfatter også tiltak som kan bedre foreldrenes omsorgsevne. Hvis familien ikke vil samarbeide, gir loven i særskilte tilfeller adgang til at enkelte tiltak allikevel kan settes i verk.

Forebyggende tiltak kan være:

• råd og veiledning til familien (familieråd eller kurs i regi av barneverntjenesten eller Bufetat)
• sørge for at barnet får plass i barnehage eller SFO
• avlastning i hjemmet som for eksempel besøkshjem
• fritidskonsulent/ støttekontakt
• tilsyn i hjemmet

Hjelpetiltak i hjemmet

Barnevernloven; lov om barneverntjenester av 18. juni 2021 omhandler det offentliges ansvar for utsatte barn og unge. Loven beskriver vilkårene for når det offentlige kan gripe inn med tiltak for barn og familie, hvilke tiltak som kan benyttes og gir regler for saksbehandlingen.

Formålet med denne loven er:

Å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid

Å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår

Tiltak som omhandlet i denne lov kan treffes for barn under 18 år. Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet er fylt 18 år opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år.

Det er barneverntjenesten i kommunen som har ansvaret for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til fylkeskommunen eller til et statlig organ.

Fylkesmannen plikter å føre særlig tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner og fylkeskommuner.

Forvaltningsloven regulerer saksbehandlingen i barneverntjenesten.

Formålet med lov om barneverntjenester er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å nå dette målet er barneverntjenesten avhengig av at de som kjenner til at et barn har en vanskelig livssituasjon, melder fra til barneverntjenesten i kommunen. Slike meldinger kommer gjerne fra skoler, barnehager, politi, helsesøster, naboer o.s.v.

Når barneverntjenesten mottar en melding, plikter de å vurdere meldingen, og eventuelt følge opp med videre undersøkelser. Når det er behov for det, skal barneverntjenesten sette iverk nødvendige tiltak.

Hvem har opplysningsplikt?

Alle som arbeider i det offentlige har opplysningsplikt til barnevernstjenestene. Særlig aktuelt er dette for dem som jobber med barn i kommunene, f.eks. i barnehage, skole og helsestasjon. Opplysningsplikten gjelder også organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Etter den nye barnevernloven er det også innført opplysningsplikt for personer og institusjoner som har yrkesmessig taushetsplikt. Dette gjelder leger, sykepleiere, psykologer, tannleger, jordmødre og fysioterapeuter.

Også andre som arbeider etter lov om psykisk helsevern, lov om helsetjenesten i kommunene og lov om sykehus har opplysningsplikt til barneverntjenesten. I tillegg gjelder opplysningsplikten for meklingsmenn i ekteskapssaker som arbeider etter lov om ekteskap.

Opplysningsplikten etter barnevernloven går foran taushetsplikten etter andre lover.

Når har du opplysningsplikt

Du har opplysningsplikt til barneverntjenesten når du har mistanke om at barn blir mishandlet i hjemmet, eller er utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vedvarende alvorlige adferdsproblemer.

Når du har mistanke om slike forhold, har du plikt til å gi opplysninger om dette til barneverntjenesten på eget initiativ. Du har også plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten.

Når barneverntjenesten ber om opplysninger skal det, så langt som mulig skje i samarbeid med barnet og foreldrene, eller de skal vite om det.

Privatpersoner kan melde saker anonymt til barnevernet. Det vil si at de varsler barnevernet om at de er bekymret for et barn, men ønsker at deres egen identitet skal holdes hemmelig for den familien det gjelder. Sett fra barnevernets side er det ønskelig at folk står fram. Men selv om noen vil være anonyme, har barnevernet plikt til å undersøke saken på vanlig måte. Barnevernet kan gi anonymitet, men det kan ikke frita folk for vitneplikt dersom saken kommer til behandling i fylkesnemda eller i domstolene. Da må det oppgis hvem som har meldt saken.

Barneverntjenestens taushetsplikt

Barneverntjenesten har taushetsplikt etter barnevernloven. Det betyr at barneverntjenesten ikke uten videre kan gi opplysninger til den som har meldt saken, f.eks. hva meldingen har resultert i og hva som har skjedd med barnet etterpå.

Likevel kan barneverntjenesten gi opplysninger til andre samarbeidspartnere når det er nødvendig for å hjelpe barnet.

Alle vedtak som fattes av barneverntjenesten i kommunen, kan påklages til fylkesmannen. Dette gjelder først og fremst vedtak om hjelpetiltak.

Etter forvaltningsloven er klagefristen på barneverntjenestens vedtak 3 uker. Vedtak som fattes av fylkesnemda ( f.eks. omsorgsovertakelse) kan bringes inn for herreds- eller byretten til rettslig overprøving. Fristen for å bringe inn saken for retten er 2 måneder.

De som ser parter i saken har klagerett og søksmålsrett. En advokat kan representere de som er parter i saken. Det offentlige dekker advokatutgiftene for sakene som behandles i fylkesnemda og ved eventuell senere behandling ved domstolene.